Traducción al noruego de la Declaración de la LCI sobre Venezuela

A continuación compartimos la traducción de la declaración de la Liga Comunista Internacional (LCI) publicada en la página web temporal de CI-IC.

Proletarer i alle land, foren dere!

Yankeene ut av Venezuela og Latin-Amerika!

Imperialismen er en papirtiger!

Med dypt klassehat fordømmer Internasjonalt Kommunistisk Forbund yankee-imperialistenes aggresjon mot den venezuelanske nasjonen denne 3. januar 2026. Invasjonen og bombardementet av det venezuelanske territoriet, så vel som den ulovlige kidnappingen av president Nicolás Maduro av USAs hær er ikke bare et brudd på den nasjonale suvereniteten, det er også en krigshandling mot den venezuelanske nasjonen i tråd med deres planer for å dominere Latin-Amerika. I møte med imperialistisk aggresjon mot Venezuela og den økende deployeringen av militære styrker i Karibien, kaller vi hele den internasjonale kommunistiske bevegelsen, den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen og hele verdens proletariat og undertrykte folk til å reise seg i en sterk bevegelse mot imperialistisk aggresjon i Venezuela og hele verden.

USAs militære deployering i Karibien er allerede den største i USAs historie siden den første gulfkrigen (1990-1991)[1]. USA reaktiverer sin marinebase Roosevelt Roads, fra «den kalde krigens» dager, i Puerto Rico. En storstilt deployering av Den 4. flåten med sine krigsskip, tropper, B-52-bombefly, helikoptre og verdens største hangarskip. USA har hittil angrepet 22 fartøy i Karibien og Stillehavet, utenomrettslig myrdet mer enn 80 mennesker, åpent forbrutt seg mot den nasjonale suvereniteten til Venezuela, Colombia og andre latinamerikanske land, så vel som mot internasjonal lov. Trump har erklært en ulovlig sjø-blokkade mot Venezuelas olje. Ifølge Elcano Militærinstitutt var dette den første militære kampanjen i en angrepskrig mot Venezuela. Den 3. januar tok de et ytterligere skritt videre i sin aggresjon mot Venezuela med bombardementet av hovedstaden Caracas og andre deler av landet, samt kidnappingen av president Nicolás Maduro.

Om vi går tilbake til erklæringen av Monroe-doktrinen i 1823, «Amerika for amerikanere», en doktrine som USA formulerte i sin rivalisering med europeiske makter over fortrinnsretten til å utbytte og undertrykke Sør-Amerika, Sentral-Amerika og Karibien, ser vi at Latin-Amerika ble gjort om til bakgård og kraftkilde for fremveksten av USA som en imperialistisk makt tidlig på 1900-tallet. Imperialismen promoterte byråkratisk kapitalisme, basert på den mest råtne godseiendom [latifundium] og tilbakeliggende produksjonsforhold, som gjorde landene i Latin-Amerika til halvkolonier med [kun] formell politisk selvstendighet, det vil si nasjoner underlagt de ideologiske, politiske, økonomiske og militære lenkene fra imperialismen, uansett hvor mye selvstyre de hadde.

På slutten av 1900-tallet, etter andre verdenskrig, den såkalte «kalde krigen» og sammenbruddet i den sovjetiske sosialimperialismen, ble USA, det kontrarevolusjonære verdensgendarmeriet, verdens eneste hegemoniske supermakt, og Latin-Amerika har blitt den strategiske basen for yankee-imperialismen i denne prosessen, som de baserer seg på for å opprettholde sin dominans i verden. I 1992, med det såkalte «Bush-initiativet for Latin-Amerika» har yankee-imperialismen avdekket [sine] retningslinjer for å fordype den politiske, økonomiske og militære integrasjonen av Amerika i tjeneste for konsolideringen av yankee-hegemoniet i hele verden, og for å bekjempe revolusjonen og enhver bevegelse som står imot eller gjør motstand mot dette. Flere planer er blitt implementert som en del av denne store eller strategiske planen, slike som Puebla-planen, som nådde Panama og Colombia, og Colombia-planen, som etablerte et system av militærbaser, blant andre planer som ble implementert midt iblant skarpe motsigelser med de undertrykte nasjonene i regionen og motsigelser av ulik grad med deres lakeier.  

Det siste tiåret har vi sett en fordypelse uten sidestykke av forråtnelseskrisen i yankee-imperialismen; dets verdenshegemoni forfaller og den inter-imperialistiske rivaliseringen for omfordeling av verden intensiveres. Dette er hva påfølgende administrasjoner fra og med Obama har karakterisert som den «nye strategien» for nasjonal sikkerhet, som erklærer at «en æra av konkurranse mellom stormaktene har begynt». I sin siste nasjonale sikkerhetsstrategi (desember 2025), fokuserer de på Latin-Amerika, og erklærer «Trump-korallaret» [ «Trump-tillegget»] til Monroe-doktrinen, som tillater USA tilgang til «nøkkel-verdier», «nøkkel-lokasjoner» og støtte for «kritiske forsyningslinjer», og erklærer behovet for at Latin-Amerika forblir «fritt fra fiendtlig fremmed innblanding» og å ha regjeringer som samarbeider i kampen mot «narko-terrorister», mot hvem de definerer det som mulig å bruke «dødelig makt».

Det spesifikke for dette historiske øyeblikket er at intensifiseringen av aggresjonen som vi ser i Karibien og Latin-Amerika ikke begrenses til denne underkuingen som ligger implisitt i imperialistenes planer for plyndring og utbytting av undertrykte land. Dette øyeblikket handler særlig om å fortsette å oppfylle de hegemoniske planene til yankee-imperialismen fra 1990-tallet for å styrke sin strategi for dominans på det amerikanske kontinentet, men også tilpasse disse til stunden som preges av forfall i dette hegemoniet og fordyping uten sidestykke av den økonomiske, politiske og militære krisen denne befinner seg i, og forsøke å avansere sine posisjoner i deres projisering inn i Stillehavet og sine forberedelser på en tredje imperialistisk verdenskrig.

Yankee-imperialismen søker også å motvirke tilbakegangen i den kontrarevolusjonære generaloffensiven den har ledet siden slutten av 1980-årene, som har konvergert med revisjonismen, da denne offensiven har mislyktes i sitt ondsinnede mål om å knuse folkekrigene og de nasjonale frigjøringskrigene. Tilbakegangen i denne kontrarevolusjonære offensiven blir tydelig med den storslagne motoffensiven i Al-Aqsa-flommen, som har undergravd imperialismens planer for regionen, og som har revet masken av myten om sionismens uovervinnelighet, denne læregutten av yankee-imperialismen, foran øynene til verdens folk. Mer enn noe har den kontrarevolusjonære generaloffensiven vist sin mislykkethet overfor de storslagne folkekrigene i India, Tyrkia, Peru og Filippinene, som har fortsatt i møte med tallrike omringelseskampanjer med mål om å utrydde dem, og som har holdt marxismen-leninismen-maoismens fane høyt som dødsfiende av imperialismen og reaksjonen. I dag trenger USA desperat å slå tilbake fremveksten av den antiimperialistiske bevegelsen og de revolusjonære i Amerika.

Bak retorikken om «nasjonal sikkerhet» og «indre fiender» ligger frykten for folkene, for opprør fra folket i USA selv, som har demonstrert sitt revolusjonære potensiale i økende eksplosjoner i folkelig kamp, som etter drapet på George Floyd i 2020, de kjempende pro-palestinske studentokkupasjonene, og opprøret mot de kriminelle antiimmigrasjons-tiltakene dette året.

Yankeene søker å normalisere iverksettelsen av politisk, økonomisk og militær styrke som en del av implementeringen av et system av militærbaser overalt på det amerikanske kontinentet og i utplasseringen av hærene til hvert enkelt land under kontroll og kommando fra USAs Sørkommando. De er i ferd med å begynne en ny fase i sine strategiske planer for interimperialistisk konkurranse for å ivareta hegemoniet, nøytralisere innflytelsen fra andre imperialistmakter og undertrykke opprøret fra undertrykte folk med mål om å bekjempe revolusjonen. Det er for å tjene disse strategiske planene for yankeeimperialismen mer trofast at ultra-reaksjonære Trump eskalerer aggresjonene i Latin-Amerika.

Karakteriseringen av internasjonale narkotikakarteller som terrorister, erklæringen av «krig mot kartellene», anklager om at presidentene i Venezuela og Colombia er narkotikasmuglere, og konstant utpressing av regjeringene i regionen ved å true med å «avskilte» dem om de ikke «samarbeider i kampen mot narkotikasmugling» er alt sammen handlinger som er en del av en systematisk plan for å forberede psykologiske, politiske og juridiske påskudd. Yankee-imperialistene søker med dette å sentralisere absolutt makt hos presidenten – noe som omgår parlamentets og domstolenes autorisering og kontroll – for å løse interne kamper mellom mafiaene i de demokratiske og republikanske partiene, og generere en offentlig opinion innenlands for å bane vei for neste fase i aggresjonskrigen innenfor konteksten av å oppfylle deres strategiske planer.

Den umiddelbare aggresjonen er hovedsakelig rettet mot Venezuela. I denne fasen, eller den første militære kampanjen, blir denne gjennomført som en aksjon for å militært beleire et helt land, og å kreve deres betingelsesløse overgivelse og å tvinge gjennom en marionetteregjering, ved å bruke uproporsjonal stor makt i militære anslag mot små mål. Men målet for aggresjonen er ikke bare å kaste Maduro; det er et ledd i en bredere offensiv i Latin-Amerika og Karibien for å avansere okkupasjonen av Latin-Amerika. Det er sammenliknbart med systemet yankee-imperialismen har etablert i Det utvidede Midtøsten. I Irak etter at de førte en begrenset krig mot Saddam til «forsvar for Kuwait» under Bush senior, forlot de aldri regionen. Yankee-imperialismen har sluppet løs andre aggresjonskriger for så å rigge til et system av baser med den såkalte Obama-doktrinen: militærbaser, en hær hvis hovedhensikt er å sette «militærstøvler på bakken», et yankee-hangarskip i ørkenen (Israel), leiesoldater fra ulike nasjonaliteter i Irak, Syria, Iran osv., arabiske lakeihærer, og deployering av marine-, luft- og bakkestyrker for å lede og føre aggresjonskriger av ulikt slag og ulikt omfang. Venezuela er ikke endemålet, men heller en rettferdiggjørelse og en vei inn.

USA har utvidet sin militære operasjon fra Karibien til Stillehavet og har allerede angrepet seks skip her. Trump har signert – ifølge hans egne uttalelser – en autorisasjon for CIA til å utvikle fordekte operasjoner i andre land, alt fra klandestin informasjonsinnhenting til å trene opposisjonsstyrker og gjennomføre dødelige angrep.[2] Hovedkonsekvensen inntil nå har vært den åpne aggresjonen mot Venezuela og kidnappingen av presidenten, Nicolás Maduro. Og videre: de felles militære øvelsene under Sørkommandoen i Panama og Brasil dette året, den økende militariseringen av grensen mot Mexico, forslaget fra Petros lakeiregjering om at yankeene bør etablere et «NATO for Amazonas», kampen ulike lakeiregjeringer i regionen fører mot såkalt organisert kriminalitet og «ulovlig» gruvedrift, kriminalisering av migranter i USA – alt dette inngår i en prosess av aggresjon mot og okkupasjon av Latin-Amerika. Etter at det ecuadorianske folket stemte mot et tillegg til grunnloven for å omgå forbudet mot militærbaser i landet, har USA, som ignorerer grunnloven og folkeavstemningen, med støtte av den forræderske lakeien Noboa, begynt å deployere yankee-tropper til militærbasen i Manta den 17. desember. USA har også signert en militær samarbeidsavtale i Paraguay, som også innebærer yanke-støvler på bakken.

For å implementere denne nye fasen av aggresjon og okkupasjon, midt blant intensivert imperialistisk plyndring, trenger yankeene å ha mer absolutt autoritet over halvkoloniene og i sine innflytelsesfærer. For å gjøre dette, trenger de å stramme inn seletøyet overfor sine egne lakeier og å omstrukturere statene i de latinamerikanske landene, for å fordype deres halvkoloniale status. De trenger å hemme utviklingen av Kinas kommersielle, økonomiske og politiske avtaler med latinamerikanske land og sikre at halvkoloniene blir mer underordnet yankee-imperialismen. Dette er årsaken til at innblandingen i interne forhold i landene i regionen øker, slik vi ser med Trumps forsvar av Bolsonaro (Brasils ytre høyre) og hans åpne innblanding i valgene i Honduras og Argentina i november, hvor han tilbød tilgang til et valutabytte til en verdi av 20 milliarder dollar for å stagge Argentinas valutakrise, forutsatt at Mileis parti vant parlamentsvalget. Foran tidene av krig som åpner seg, trenger de mer sentralisering og kontroll i sine baseområder. Derfor, sammen med mer plyndring og deployering av militærstøvler i sin strategiske basis for verdenshegemoniet, kreves det nødvendigvis å åpne et nytt kapittel av mer intervensjonisme og innblanding overfor regjeringene på kontinentet.

Det forholder seg ikke slik at latinamerikanske regjeringer nå beveger seg vekk fra den vanlige politiske og økonomiske serviliteten overfor USA, som de har stått for som lakeier gjennom det siste århundret. Til tross for det faktum at de er selverklærte vasaller eller vasaller med tom antiimperialistisk retorikk, søker de alle å fortsette å tjene yankee-politikken. Dette avsløres for eksempel av Petros oppfordring til Maduro om å selge ut landet sitt og avgå fra makten for å unngå en yankee-invasjon, eller slik det ble avslørt forrige november, da høytstående representanter for Maduro-regjeringen hadde ført samtaler i flere måneder med Trump-administrasjonen og hadde tilbudt yankeene en aksjemajoritet i Venezuelas olje, lovet fordelaktige kontrakter til selskaper fra USA, for å snu flyten av venezuelansk olje fra Kina til USA, og å avslutte energi- og gruvekontrakter med kinesiske, iranske og russiske selskaper[3]. Det var Trump-administrasjonen som avslo tilbudet, da det var nyttig å bruke Venezuela som en forsøkskanin og syndebukk for å avansere deres strategiske planer.

***

Det at Yankee-imperialismens kanoner er rettet mot regionen og deres handlinger er tegn på svakhet. Yankee-imperialismens hegemoni står for fall, deres kontrarevolusjonære generaloffensiv forpurres, og deres perverse forsøk på knuse revolusjonen mislykkes. Den er i dyp økonomisk og politisk krise som puster den ned i nakken, og tvinger den til å opptre mer aggressivt. Dette er et tegn på at deres post-kaldkrigsdoktrine har mislyktes. Med ordene til visepresident Vance: «Vi har utkjempet mange kriger de siste 40 årene, men vi har ikke vunnet noen av dem.» Øyeblikkene av dyp krise i det imperialistiske systemet akselererer inter-imperialistiske motsigelser og krever en utvidelse av aggresjonskrigene mot undertrykte nasjoner og folk. USA er rammet av uforsonelige indre motsigelser, går gjennom en lang prosess av tilbakegang, og hvert nytt tiltak for å stå imot denne tilbakegangen skjerper motsigelsene. Imperialismen er en papirtiger, vi må gjøre ende på den!   

Om enn yankeene forventer at folkene i Latin-Amerika skal forbli stille når de angreper vårt broderfolk og okkuperer latinamerikansk territorium, så vil dette puste til ilden i den nydemokratiske revolusjonen, som har massive verdensomspennende antiimperialistiske mobiliseringer i ryggen, inkludert inne i USA selv, som bevegelsen til støtte for Palestina har vist.

Historien lærer oss at folkets kamp for frihet er ustoppelig. Veien til den heroiske palestinske nasjonale motstanden er også veien for Latin-Amerika. En sterk motstand som konfronterer de største militære maktene på jorda, og hvis hjerte av antiimperialistisk motstand ikke bare forblir levende etter et av de største folkemordene i vår tid, men slår sterkere og har multiplisert seg til hvert hjørne av kloden. I stedet for å omringe undertrykte folk slik de forestiller seg, finner imperialistene selv seg stadig mer trengt opp i et hjørne av antiimperialistiske kamper, nasjonale frigjøringskriger og folkekriger.

Imperialismen hviler over hele Latin-Amerika på sine innfødte agenter, de store godseierne eller latifundiet, og lakei-storborgerskapet, for å kunne utbytte folket, særlig bøndene. Det er derfor avgjørende å kjempe mot halvføydalisme og å mobilisere bøndene til å gjennomføre revolusjonen uadskillelig fra kampen mot imperialisme og byråkratisk kapitalisme.

Når imperialismen invaderer og angriper en undertrykt nasjon, slik det nå skjer i Venezuela, endres hovedmotsigelsen og oppgaven til kommunistene blir å kjempe for å danne en nasjonal enhetsfront for antiimperialistisk motstand mot den fremmede aggresjonen og for å forene hele folket og nasjonen, med unntak av en minoritet av landsforrædere, mot den utenlandske aggresjonen, og å utvikle en nasjonal motstandskrig mot invasjonen.

Motstandskrigen mot imperialismen og for nasjonal frigjøring er en del av den nydemokratiske revolusjonen og bare gjennom proletariatets ledelse, gjennom sitt kommunistiske parti, er det mulig å utvikle den fullt ut for å feie vekk de tre fjellene: imperialismen, byråkratkapitalismen og halvføydaliteten.

Vi kommunister kalles til å lede kampen mot okkupasjonen av Latin-Amerika, vi må stille oss selv i fronten og i første rekke av den antiimperialistiske striden for å forene og lede leiren av revolusjonære antiimperialister. Vi må reise en bred antiimperialistisk bevegelse for å fordømme den imperialistiske aggresjonen mot Venezuela og hele Latin-Amerika gjennom aksjoner. Død over inntrengeren!

Det er avgjørende å stå opp mot den underdanige og forsonende politikken til regjeringene ved makten i hvert land. I møte med faren for kapitulasjon, må proletariatet, bøndene, småborgerskapet, det nasjonale borgerskapet og andre patriotiske krefter fortsette i sin motstand, med støtte fra proletariatet og verdens folk.

Vi kaller folket og den venezuelanske nasjonen til å forene seg og reise seg mot den imperialistiske aggresjonen, gjennom væpnet kamp for nasjonal motstand: Død over inntrengeren! Yankeene ut av Venezuela!

Vi kaller hele proletariatet og undertrykte folk i Latin-Amerika og verden til å å forene seg mot den imperialistiske aggresjonen mot Venezuela, til å utvide den antiimperialistiske mobiliseringen gjennom aksjoner mot imperialismen.

Imperialismen er en papirtiger!

Yankeene ut av Venezuela og Latin-Amerika!

Verdens proletariat og undertrykte folk, foren dere for å knuse imperialismen!

Land kjemper for uavhengighet, nasjoner kjemper for frigjøring og folkene kjemper for revolusjon!

Latin-Amerikas folk, la oss reise oss i en kraftfull antiimperialistisk bevegelse!

Internasjonalt Kommunistisk Forbund
3. januar

Noter:
[1] Ifølge en studie av Center for Strategic and International Studies (CSIS),
[2] Washington Post.
[3] New York Times. https://www.nytimes.com/2025/10/10/world/americas/maduro-venezuela-us-oil.html